Lounge Lizards

Det begynne å bli kaldt i Bisjåpp. På nettene har det begynt å kryba under null - Dridkaldt med andre ord. Forholdå på dagene begynne å nærme seg perfekte, i skyggen iallefall.
Siden sist episode så har eg utvida vennekretsen og gått nogen fede bulder. En liten gjeng fra Tronnai har forvilla seg over fra Yosemite og har begynt å forstå at det e møje kjekkare å buldra enn å driva å spigra seg opp et riss iført en ubehagelig sele. Og siden de er fjellfolk hadde de ingenting imot å bli med til Druids (40 min i sjikkele motbakke) og gje meg en spot på Lounge Lizards V11/8A. Dette e noge av det tøffaste eg har gått uavhengig av grad. 10 lange og flotte flytt på lister. Har au tatt en tur opp the sharma travers V10 som var fin, skarp og tung. Ganske imponerende at en sint Trønder flashet denne for mange år siden.
På prosjektfronten har eg begynt å luka ut ka som egentlig får det til å krible i bjællan. Der e desverre mange av de litt hardere Bishop classics som e heilt innforjævlig kornete og skarpe. A maze of death, A scanner darkly, direction - for å nevna nogen -er rett å slett ikkje gildt å klatre på. Andre, som f.eks Heroun and the sea of stories, mandala og evilution (til leppa jah) e gigantlinjer som eg har vært altfor sissygirl til å gje skikkelig gass på. Men med spottere fra bartebyen og med den nyinnkjøpte mundoen kan eg ikkje skylda på noge aent enn en feit ræv. (må leses med Bergensdialekt).
Sattan imårå e det tilbake på Mandala. Spanande.





liten krimp og langt flytt på Lounge Lizards

starten

flytt #7

thunder og trøndera (sverige, møre og valdres)

backdrop Buttermilks. Not bad.

Amewica!

Gobbajosses då hadde eg pigade komt meg øve Atlanteren te landet med dei store moglegheitane, nærmare bestemt Englanes by. Været e fint og folkå feide, akkurat som forventa. Om nokre timar skal eg henta den überfede campervanen, og så går turen til Bishop kor eg skal oppholde meg etpar veker. Har vært der ved 2 tidligere anledinger - seinest i 2005 - og husker Bishop som en veldig fin plass med veldig flotte linjer og litt skarp stein. Etter det går turen Hueco.
Skarp stein burde forøvrig ikkje være noke problem nå som eg har hatt 11 dager uten klatring siden Sveits. Fingertuppene mine kjennes ut som gamle lærhansker.

I Sveits ble det lagt store planer om ka eg skulle foreta meg i den korte perioden eg skulle være heime. Det skulle trenes og det var linjer som skulle pusses og det var prosjekter som skulle sendes og det va baint fram ikkje måde på. Men etter all klyvingen i Sveits og den påfølgende kjøreturen heim, var det såvidt energi igjen til de mest grunnleggende behov. Trodde nesten eg hadde fått ME, MS, CP eller alle tre kombinert.
Well, nu er eg på plass og nu skal det klatres. Har selfølgelig laga en overambisiøs tickliste, og har for sikkerhets skyld laga ei liste over unnskyldninger som passer om eg ikkje skulle få til en drit. Man er jo aldri for svak - man kan alltids skylde på dårlige forhold, nye/gamle sko, lengdeavhengig, altfor teknisk, altfor høgt, altfor lavt, altfor skarpt, for feit (egentlig det samme som for svak, men kan bety at man hadde vært sterk nok om man hadde deffet litt..)

jaoså nok for denne gong. skal legga ut bilder så snart det blir gjort noke!